Det er ikke lengden det kommer an på….

….men hvordan turen nytes underveis. Snakker om påskeferien hvor Eirik og jeg tok turen til Frankrike.
Nærmere bestemt Canal du Midi som ligger tett på Middelhavet.

For en liten tid tilbake ble vi tipset om denne kanalen, og bestemte oss for at påsken 2008 kunne brukes til dette formålet. En bør nok ha noen dager, for bare turen til ”put in” kostet oss to og en halv kjøredag, det vil si 240 mil. Da kjørte vi på dagen, og sov om natten. For natteravner så kan nok turen kortes ned en dag.

Canal du Midi strekker seg fra byen Toulouse til middelhavshavnen Sète. Kanalen måler 24 mil, og er stykket og delt med 103 sluser. Denne kanalen sammen med Canal de Garonne danner Frankrikets lengste farbare vannvei, som går fra Atlanterhavet i nord til Middelhavet i sør.

Vi hadde bestemt å ta turen litt på sparket, og var derfor åpne for hvor vi ønsket å starte fra, samt hvor langt vi kom til å padle. Etter noen undersøkelser via kart og brosjyrer i bilen på veien sørover, ble byen Castelnaudary bestemmelsesstedet. For oss kunne det se ut som om dette strekket passerte tett på noen steder og byer som kunne være interessante å ta i nærmere øyesyn.

Vi ankom Castelnaudary midt på dagen Palmesøndag, og da var det meste stengt. Vi tok ikke sjansen på å begynne å padle i tilfelle vi ikke fikk handlet på veien, så dagen ble brukt til sightseeing. Og for et sjarmerende sted. Det var som å bli henstilt til fortiden med sine smale gater, små spesialbutikker, gamle kirkegårder og festninger. Inntrykket ble heller ikke forringet når vi dagen etter på morningen ble møtt av et myldrende liv i gatene, hvorpå det kunne se ut som om hele byen med dens innbyggere og sitt innbo hadde flyttet ut på gateplan.

Nå var vi padlesugne. Kajakkene ble fylt med alskens fransk munngodt, og så var vi nesten klare. Men først skulle magen fylles. Iført padleklær, på kaikanten, ble fransk fromages(ost), sprø bagetter og en liten kald øl inntatt som et himmelsk måltid.

Vi var i gang. Solen sto høyt, himmelen skyfri og gradene viste 19 varme. Gemalen gikk i båten for første gang i år iført shorts. Pene hvite ben.

Etter 10 minutter møtte vi første sluse, og det skulle bli mange. Vår lille tur på ca. 6 mil innholdt 24 i land og ombordstigninger, og da hadde vi passert 34 sluser. Så en god tralle og et enkelt stroppesystem betyr mye på en slik tur. Til hver eneste sluse tilhørte det en vokterbolig hvor en vokter betjente portene for alle båtene som trafikkerte kanalen. Og det var mange ble vi fortalt. Kanalen er åpen det meste av året, med unntak av november og desember. Mens turistsesongen er fra påskehelgen til ut september. Med andre ord, vi hadde kanalen for oss selv.

For oss ble turen noe helt spesielt. Den vekslet mellom stemninger fra lun romantisk til majestetisk. Og severdighetene ved kanalen var med på å forsterke inntrykkene. Når kanalen var på sitt smaleste med ca 6m i bredden, vårgrønt gress og markblomster som badet i sol med en gammel bro som bakgrunn og det var helt stille med unntak av vårkåt småfugl i krattet, ja da blir ord for knapt til å beskrive følelsen. Det ble mang en rast på slike steder.

Vi kom i snakk med en slusevokter hvorpå vi benyttet anledningen til å forhøre oss om overnattingsmuligheter langs kanalen. Han bekreftet det vi trodde i utgangspunktet, at det var opp til hver grunneier å gi samtykke til teltplass. Han mente også at nå, før sesongen kunne vi telte der det passet oss uten å samtykke, det benyttet vi oss av. Det var mange hyggelige plasser å velge mellom, men helt folkefritt var det ingen steds. Det kunne se ut som kanalen ble benyttet som et kjært rekreasjonssted for mange ulike mennesker. Noen steder var kanalen hjemmet til de som ikke ønsket å bo innomhus. Det var mange fiskere langs elven, og vi lurte en del på hvilken spiselig fisk som svømte i det uklare vannet. Kunne det være fisk som kom fra sideelvene? Flere syklet eller jogget på den fine og velholdte veien som gikk langs hele kanalen, og det var mangt et par som svermet i vårsolen eller fullmånen.

Et spesielt særtrekk for hele kanalen er trærne som er plantet i to rekker på begge sider av den. Trærnes funksjon skal visstnok være å hindre fordampning fra elven. Vakkert og majestetisk rammer de inn inntrykket av severdigheten som ligger på UNESCO`s verdensarv liste.

Majestetisk var det også å padle inn i byen Carcassonne på kveldstid. Etter hvert som vi nærmet oss byen ble kanalen bredere, trærne virket høyere der de ruvet med sine nakne grener som soldater i giv akt. Fullmånens blålige lys på eldgamle broer fra 16oo-tallet gav følelsen av å padle inn i en katedral. Vel fremme ved havnen bestemte vi oss for å dra med oss båtene inn i byen på jakt etter et hotell. No problems, vi fikk seng med dyne og kajakkene fikk trygg garasje. God middag og godt drikke, og livet var fullkomment igjen.

Etter frokost dagen etter, lot vi kajakkene bli i garasjen, og dro til Citè de Carcassonne. Dette er halve delen av byen Carcassonne, og er en middelalder by med dobbel bymur og en flott festning. Byen rommer mange små turistfeller og byr også på noen koselige kaffèer. Ett av de runde tårnene, med utsikt over byen, vil alltid bli et kjært minne for oss.

Vi bestemte oss for å padle til byen Trebès, og avslutte turen der. Vi hadde begynt å få en viss oversikt over hvor mye tid denne type padling tok, og vi var også noe usikre på hvor vi skulle oppbevare kajakkene når vi dro for å hente bilen. Kanalen ut av byen gikk langs bilveien, og det ble en hyggelig trasè. Bilene som passerte tutet og folk vinket til oss. For en avskjed.

Vi benyttet tiden godt. Forsatte med den gode trenden om å finne hyggelig stopp på veien. Sluseboligene var spesielt hyggelige å se nærmere på. Fordi om de var ganske like, var de så vidt forskjellige. De fleste hadde sin særegen stil de var pyntet på, men alle hadde like informasjonstavler over dørene som informerte om hvor vi var og hvor langt det var til neste sluse. Når vi i tillegg hadde fått tak i en sluseoversikt, var det enkelt å følge med på hvor vi var og hvor langt vi hadde padlet. Et minneverdig stopp på veien var i èn av sluseboligene. Et ektepar hadde gjort om huset sitt til en liten kaffè og fruen i huset solgte hjemmelagde smykker og lokalt syltetøy på små søte glass, fra sin lille butikk. Utenfor dette huset koste vi oss med en kopp varm sjokolade og en hjemmelaget peppernøtt. Er det noe rart en blir betatt.

Trebès ble nådd, og padlingen avsluttet der. Det hadde blitt gradvis kaldere ettersom dagene gikk, fordi om vi var kommet nærmere Middelhavet. Folk frøs, og forundret seg litt over gradestokken som nå pendlet mellom 2 og 6 grader pluss. Vi forsto at kaldfronten som var et faktum på hjemlige trakter, hadde nådd oss på sitt vis her nede i sør også.

Frykten for ikke å ha trygg forvaring for kajakken var grunnløs. Et hyggelig eldre ektepar som fungerte som vaktmestere på Marinaen ble gode fosterforeldre for våre kjære. Men ikke uten et godt rollespill fra begge sider. De kunne ikke engelsk, og vi ikke fransk. Det skulle vært tapet.

Vi tok drosje til Carcassonne og videre med tog til Castelnaudary. Bilen fant vi like hel, og det var en lettelse. Vi hadde blitt anbefalt å parkere rett over politistasjonen og tipset funket. Alt hadde fungert bra på denne jomfruturen for kanalpadling og vi ser frem til å padle mer på denne måten, både i Frankrike og andre land.

Takk for turen

Anita Henriksen

Larvik Padleklubb

-

Har du lyst til å se "alle" bildene fra turen, klikker du bare her

-